Tekniske data - spissgattet lystbåt "Marie" - seilnummer G8:

"Marie" er altså en kutterrigget, spissgattet lystbåt, tegnet og bygget av Colin Archer på Tolderodden i Larvik i 1899. Riggen er i dag tilbakeført til noe nær det opprinnelige. Skrog, dekk og innredning er stort sett uforandret.  Antakelig er "Marie" den av Colin Archers lystbåter som har mest av sitt originale materiale bevart og som fortsatt seiler.

"Marie" var en av de aller siste spissgatterne Colin Archer tegnet og bygget, og etter manges mening hans kanskje aller vakreste spissgatter. Det er også mye som tyder på at Archer selv var meget godt fornøyd, for han brukte gjentatte ganger "Maries" tegninger som utgangspunkt når han fikk nye bestillinger på lystbåter. Mer om dette senere.

I sin bok "Lystbåter og Kappseilas" omtaler Fredrik Denneche den endelige utgaven av "Maries" tegninger som intet mindre enn "Colin Archers testamente til ettertiden". Dette er store ord, men Archer hadde vitterlig gjennom en årrekke nedlagt et stort og målbevisst arbeid i å perfeksjonere spissgatteren som båttype: velseilende, solid og - fremfor alt - sjødyktig. "Marie" er et strålende eksempel på dette.

En kopi av linjetegningene til "Maries" vakre skrog

Hva er spesielt for "Marie"?

Det kanskje mest i øynefallende med "Marie" er at hun konstruksjonsmessig er påfallende smal i forhold til lengden sammenliknet med tradisjonelle seilskøyter. I tillegg er forskipet meget slankt, og både forskip og akterskip kraftig underskåret. Hun stikker heller ikke særlig dypt i forhold til lengden. Alt dette er med på å begrense den våte flaten og dermed skrogets friksjon mot vannet. I lett vind er dette en stor fordel, i hard vind har det mindre betydning; da seiler det meste bra, bare vannlinjen er lang nok. Likevel seiler "Marie"  meget godt også i hard vind: Hun stopper ikke så lett opp i motsjøen, men holder farten oppe. Derimot kan det bli en hel del sjøsprøyt under hard bidevindseilas.

Den slanke skrogkonstruksjonen med det beskjedne dypgåendet gjør at det ikke er særlig mye plass om bord i "Marie" sammenliknet med los- og redningsskøyter av samme størrelse. Hun er på tross av sine 39 fot en temmelig lav og trang båt. Likevel er det akkurat sittehøyde under dekk i salongen, og akkurat ståhøyde under kappene, så det er egentlig ikke noe å klage over; og når det i tillegg dreier seg om en helt fantastisk seilbåt, så er det lett å tilgi at plassen under dekk ikke er den aller romsligste.

Her er et utsnitt av Archers originale linjetegning til "Marie". Det er interessant å merke seg at Archer har endret litt på tegningen mht jernkjølens størrelse og plassering. Dette tyder på at han har feilberegnet båtens trim. Antakelig har han overvurdert oppdriften i det slanke forskipet. Enkelte har hevdet at den originale kjølen er blitt byttet ut etter etter sjøsettingen, men dette er neppe riktig. Den kjølen som sitter på i dag samsvarer i alle fall helt nøyaktig med to av de overstrøkne rissene på originaltegningen: det forreste av de aktre, og det aktre av de forreste (Foto: NSM)

Cruiser for Rotterdam - Marietegningen som ble til kutter nr. 30  

Tegningen av "Marie"  ble utgangspunktet da Colin Archer i 1900 fikk bestilling fra en Herr van Rietshoten i Rotterdam, på en "Cruising Yacht" , altså en velseilende, sjødyktig og komfortabel lystbåt til tur- og regattaseiling. Det første utkastet Archer sendte var rett og slett bare Maries originaltegning påtegnet et noe lengre dekkshus, den større jernkjølen plassert litt lengre akterut, samt noen andre, helt ubetydelige endringer.

Fra den første Cruiser-tegningen (NSM).

Dette første utkastet ble aldri bygget, men antakelig må van Rietshoten ha synes at tegningen var lovende, for det eksisterer også en en rentegnet versjon av "Cruising Yacht for Rotterdam" fra Colin Archers hånd. Dette er rett og slett "Marie" med større jernkjøl og et lengre dekkshus.

"Cruising Yacht for Rotterdam" fra juni 1900 (NSM).

Van Rietshoten var imidlertid ikke helt fornøyd med Archers modifikasjoner og ville tydeligvis etter nærmere ettertanke heller ha en hekkbåt, ikke en spissgatter. Dette ble omsider til kutteren "Hejmen", eller kutter nr. 30, som det står på Archers tegninger. Den ble bygget i 1903.

Dette bildet av van Rietshotens "Hejmen" er tatt i 1904.

Denne båten er faktisk eksakt lik "Marie" fra baugen til spant nr. 12; aktenfor dette spantet er det altså en hekkbåt. Man kan spekulere på hvorfor Archer ikke ville gi slipp på "Marie" og forskipet hennes når han likevel skulle tegne en såpass annerledes båt. Begynte virkelig Archer nå å bli litt lei av å tegne nye båter?; eller var "Maries" forskip så til de grader vellykket for en lystbåt av denne typen at han rett og slett ønsket å benytte disse linjene videre? Svaret vil vi antakelig aldri få vite med sikkerhet. Det vi derimot vet, er at han senere faktisk prøvde seg med en ennå smalere og slankere konstruksjon enn "Marie", nemlig spissgatteren "Pippi", som han tegnet og bygget for Frantz Rosenberg fra Christiania ett år etter "Marie". "Pippi" viste seg imidlertid fort å være i smaleste laget; særlig i uvær og mye vind; "Marie" derimot, hadde vist seg å være en glimrende seiler under alle forhold.

Cruiser til København

En parallell til "Cruising Yacht for Rotterdam" er "Cruiser til København" , som ble bestilt av Københavneren Oluf Johnsen i 1902. Også her brukte Archer "Maries" tegninger som utgangspunkt, men tegnet inn en styrebrønn i tillegg til cockpiten, flyttet salongen og hyttetaket ett spant fram og tegnet inn flere køyer; dessuten ble jernkjølen plassert lengre akterut og gjort noe større, slik at båten blir dypere i vannet. For å få samme fribord, ble det så lagt på en ekstra bordgang, noe som også ga mer plass under dekk - sikkert ingen ulempe. Summen av dette blir en båt med noe mer plass, litt dårligere lettværsegenskaper, men samtidig bedre evne til å føre seil i hard vind.

"Cruiser til København" tegnet i 1902 (NSM).

Heller ikke denne tegningen ble til noen båt i Archers tid. I nyere tid er det derimot bygget ganske mange båter basert først og fremst på denne tegningen; men svært ofte - eller  nesten alltid - i mer eller mindre modifiserte utgaver. Behovet for maskin og ønsket om mer plass under dekk, er vel de viktigste årsakene til modifikasjonene. Hvorfor man da ikke heller velger en helt annen båttype, kan jeg ikke helt forstå. "Marie"  er  i mine øyne et tilnærmet perfekt kompromiss mellom skjønnhet, soliditet, sjødyktighet, komfort, fart, håndterbarhet og manøvrerbarhet. Jeg kan vanskelig tenke meg en mer vellykket turseilbåt til sommerbruk i våre farvann - om man da ikke ønsker seg en maskin om bord. I så fall ville jeg heller valgt noe helt annet.

"Marie" er ikke konstruert for maskin og passer dermed ikke for det i det hele tatt. En maskin medfører plassmangel, stank, påkjenninger skroget ikke er beregnet på, endret trim, mer vekt mot enden, høyere tyngdepunkt, elektrisk anlegg, økt brannfare, uønsket turbulens, vesentlig høyere driftsutgifter, samt et mer komplisert vedlikehold.

"Spissgatter" - hva er nå det?

At en båt er spissgattet, betyr bare at den er spiss i hekken og at roret følger akterstavnen hele veien opp; i motsetning til f.eks. kryssere, kuttere og hekkbåter, som alle har roret mer eller mindre under båten. Tradisjonelle norske seilskøyter er gode eksempler på spissgattere.

Derimot vil det etter min mening være feilaktig å betegne "Marie" som en skøyte: Selv om alle seilskøyter riktignok er spissgattere, er det likevel ikke alle spissgattere som er skøyter! Hva er da forskjellen?

En skøyte  - seilskøyte - er egentlig en tradisjonell, Sør-Norsk/Bohuslänsk, båttype, med dype røtter fra langt tilbake i tiden, og fra lengre sør i Europa, bl.a. Holland og Danmark. De er butte, brede og spissgattede farkoster av solid konstruksjon, bygget for fiske, losing, transport osv. Opprinnelig var disse klinkbygget, senere ble de gjerne kravellbygget, slik vi kjenner dem i dag.

Det vesentlige i denne sammenhengen er at disse skøytene representerer en bruksbåttradisjon, mens "Marie" og hennes medsøstre både er konstruert og bygget som utpregede lystbåter. Vi har jo som kjent både losskøyter, redningsskøyter, fiskeskøyter, makrellskøyter, fanteskøyter, osv; "lystskøyter" derimot, har vel neppe noen hørt om.

For ytterligere å øke forvirringen, brukes også betegnelsen "spissgatter" om egne regattaklasser slik som f.eks. 19,5 kvm spissgatter, 25kvm, 32kvm, 40 kvm spissgatter osv. Disse er riktignok spissgattere så gode som noen, men kan neppe gjøre krav på betegnelsen "spissgatter" alene.

Litt om riggen

"Marie" er rigget som en gaffelrigget kutter med pålemast og bom. En kutterrigg er en rigg med kun én mast og to eller flere forseil. Storseilet er ofte løsfotet, dvs at underliket ikke er lisset fast i bommen. Dette er riktig i følge Archers originale riggtegninger, men gamle bilder fra 1920 og 30-årene viser at storseilet på "Marie" på den tiden var lisset. De samme bildene viser også og at masten var påsatt salingshorn til stengebardunene, og at gaffelen var forsynt med haneføtter. Dessuten ble storbommen kappet omtrent overett med hekken, og masten og klyverbommen forlenget.

Et par andre detaljer som skiller riggen på "Marie" fra f.eks los- og redningsskøyter, kan være verdt å nevne: 

Mastetoppen er forsynt med et ekstra stag, på lystkuttere som regel kalt "stengestag" (også på pålemaster). Dette staget er ført ned til nokken på klyverbommen og har til oppgave å stive av den smekre mastetoppen mot toppseilets drag akterover når det er satt. Staget er akkurat så langt at det er stramt når klyverbommen er helt inne og strammetaljen halt til blokks. Når klyverbommen skyves ut, gis det ut på taljen i den nedre enden av staget. Deretter settes klyverbommen fast og taljen strammes godt opp.

Den smekre mastetoppen er også forsynt med barduner, såkalte stengebarduner. Det var disse som i en periode i båtens historie ble ført over salingshorn for å få bedre visning. Dette er i dag tilbakeført i tråd med originaltegningen, altså uten salingshorn.

Riggen har - også i tråd med originaltegningen - kraftige lensetakler som skal hjelpe til å holde fokkestaget stramt under romskjøts seilas. På grunn av den forholdsvis smekre masten og den store seilføringen på "Marie", er styrken i masten alene ikke alltid nok til å holde fokkestaget godt stramt på slør og lens. Samtidig reduseres også sjansen for mastebrekk under jibbing ved bruk av lensetakler. At storbommen på denne måten blir langt mer utsatt for å brekke under jibb, er en annen sak.

Sist, men ikke minst, er "Marie" tegnet med vaterstag og sidestag for klyverbommen, med tilhørende strammetaljer. Antakelig kommer strammetaljene av at klyverbommen har kunnet settes i flere ulike posisjoner, noe som jo var ganske vanlig på lystbåter. Klyverbommen var også meget smekker, og sidestagene ga god avstivning når den største klyveren, som den gangen ble kalt "spinnaker" eller "ballonklyver", var satt. Imidlertid er ikke sidestagene nødvendige når ikke seilføringen er svært stor i forhold til vindforholdene, så vi seiler som regel uten dem. Vår klyverbom er også en tanke grovere på grunn av ukyndig restaurering. Fordi klyverbommen vår bare kan stå i én posisjon når den er ute, har vi heller ikke behov for strammetalje på vaterstaget. Hele systemet strammes i stedet opp med taljen på stengebardunen. Vi har imidlertid syslet med tanken om å tilbakeføre dette til det originale systemet, men enn så lenge finnes det nok av andre ting å prioritere om bord.

Denne siden ble sist oppdatert 22/2-2008

 Tilbake til hovedsiden