Sommertur med "Marie" 2002

av Morten Kielland


Dette er historien om vår første hele sommer med "Marie": Fem lange, deilige uker var satt av utelukkende til seiling og ferie etter mye jobb, puss og strev med å få "Marie" i presentabel og sunn stand. Endelig kunne vi til fulle nyte fruktene av arbeid og investeringer.

Den første delen av turen foregikk på sørlandskysten i juni-juli (rød strek), den andre på svenskekysten i juli-august (blå strek). Vi håper at du vil bli med og dele sommerens erfaringer og opplevelser med oss! 

Klikk på bildene for å få dem opp i full størrelse. Takk til Anne Catherine Archer for lån av serverplass.

Lykke til!

 

 

 

Første tur:  Hvaler - Stavern - Larvik - Viksfjord - Risør - Lyngør - Rognstranda - Åbyfjorden - Langangen - Helgeroa - Hvaler

Etter lengre tids hektisk virksomhet og forberedelser startet vi fra Skjælholmen ved Hvaler en blank torsdags formiddag. Skyfri himmel med fin bris fra øst-nordøst tegnet godt for turen over fjorden. Min kjære broder Geir var kommet med bussen for å bli med oss over til "Colin Archer-dagene" i Larvik, noe vi satte stor pris på. Vi var derfor tre glade og forventningsfulle sjeler som kom bord i "Marie" og satte seil. Endelig!

For fulle seil over Oslofjorden - broder Geir ved roret.              

 DSCN3272.JPG  Middag i cockpiten. Broder Geir til venstre. Morten spiser, drikker og styrer - samtidig. 

Turen over fjorden gikk fint, for det var flatt vann og medvind. Med full duk og spridd spinnaker gikk det som på skinner, så vi koste oss og badet underveis. Helena og Geir sto for middagen som besto av pasta i fløtesaus med nykvernet sort pepper, Roquefort, kyllingfilet og hvitvin (i høye stetteglass). Alt ble fortært i cockpiten og smakte absolutt utmerket. Skipper'n tok oppvasken, men bestikket gikk ikke over bord - denne gangen.

Utpå ettermiddagen begynte det å løye, så vi bestemte oss for Stavern som nattehavn. Vi skulle jo ikke være i Larvik før i morgen kveld. Vi ankret og tilbrakte en trivelig kveld i salongen.

Dagen derpå var været fortsatt det aller beste, så vi bestemte oss for en tur i land. Vi handlet, beså minnehallen og kjøpte champagnekjøler til skibet. Det var en gammel indisk melkebøtte i messing; den tidligere eierens navn  - i følge antikvitetshandleren - sto fortsatt risset inn på utsiden av bøtta - på sanskrit!

DSCN3274.JPG Frokost i Stavern.

                 DSCN3277(1).JPG   Den berømmelige melkebøtta, nå champagnekjøler i "Marie".

Etter dagens aktiviteter lettet vi anker og seilte inn til Larvik i en pen liten bris. Vi la til ved "honnørflytebrygga" utenfor Tolderodden med god samvittighet da det viste seg at "Marie" faktisk var den eneste originale archerbåten påmeldt til stevnet. Der hadde vi for øvrig selskap av Bjarne Aass-båten "Raak" (bør formodentlig uttales "Rokk", ikke "Råk"?) som var ankommet noe tidligere. Vi stelte "Marie" og gjorde henne så fin vi kunne, slik at damen skulle ta seg best mulig ut 103 år etter at hun gikk av stabelen ca. 30 meter bortenfor. Jeg tror dette vakte en viss ergrelse blant enkelte, uvisst av hvilken grunn; misunnelse, kanskje? Nuvel, hvem vet.

Da morgenen opprant satte vi stor flagging og deltok i festlighetene etter beste evne. Et av de absolutte høydepunktene var James Ronald Archers glimrende foredrag om sin oldefars bror Colin. Den uformelle regattaen ble vunnet, knepent riktignok, etter at "Raak" måtte bite i sjøgresset grunnet vårt taktikeri og sitt manglende toppseil (hvor var toppseilet hen, montro?) Vi feiret selvsagt øyeblikkelig med en flaske champagne i vår nyervervede champagnekjøler.

Senere på kvelden var det en storartet fest i haven på Lilleodden, Colin Archers gamle hus. Jørn Archer med frue var det aller beste vertskap - som vanlig; og serverte marinert indrefilet av hest(!) fra grillen. Det er noe av det beste jeg har smakt! Oksebiff (eller ku) blekner i forhold! Konserten med Alf Cranner på Tolderodden gikk derfor temmelig upåaktet hen for vårt vedkommende.

Så opprant søndagen og etter et herlig morgenbad stilte vi til frokost i haven på Lilleodden kl. 9; riktignok minus en mann (min kjære broder Geir - han sov!). Min gode venn Torgeir Leivdal var derfor stand-in og spiste for dem begge. Torgeir har forresten overtatt min kjære Andunge (se bildet under).

DSCN3303.JPG  Tre skjønnheter i hverandres gode selskap: Min gode, gamle Andunge N-11, Jørn Archers og Frode Walderhaugs seilsjekte "Kathleen" og vår kjære "Marie".

 Senere på dagen ble vi buden med Jørn på seiltur i "Kathleen". Jeg har vært med før, men for Helena var det nok en stor opplevelse å få seile en ekte (kopi av en) Colin Archer-seilsjekte sammen med hans kjødelige oldebarn Jørn - på Larviksfjorden! Vi hadde virkelig følelsen av at Colin Archers ånd svevet over oss der og da - og hygget seg. Det gjorde i alle fall vi! "Kathleen" seiler så lett og godt at det er en stor fornøyelse å seile med henne. Dertil er alt så praktisk og enkelt innrettet om bord at man lett forstår at gamle Colin virkelig kunne kunsten, både når det gjaldt å tegne båter og å seile dem! Det siste er etter mitt skjønn en vesentlig forutsetning for det første.

DSCN3324.JPG  Helena og Jørn Archer om bord i "Kathleen" på Larviksfjorden. Jørn døde året etter.

Etter disse trivelige dagene - ikke minst takket være Archerfamiliens gode vertskap - måtte dessverre min kjære bror Geir forlate "Marie" med kurs for hovedstaden og fortsatte studier for sin juridiske embetseksamen. "Marie" derimot, satte kurs for Viksfjorden - i hvert fall en stund. Vinden løyet nemlig, så snart lå vi med hekken først og drev blant badende barn bare et steinkast unna Tolderodden. Ja, vinden er en lunefull venn. 

Etter en liten stunds driving og bading kom imidlertid gamle ærverdige "Frithjof II" og tok oss på slep utover. Snille som de var, slapp de oss av ved munningen av Viksfjorden før de gikk mot sin nye hjemmehavn i Stavern. I Viksfjorden var det litt vind, så vi seilte inn til seilerhytta hvor vi ankret og tok en øl sammen med Torgeir, Kristin og lille Aslak. De hadde tilfeldigvis vært ute og seilt i min gamle andunge, N-11, like før.

DSCN3337.JPG  Aftenstemning i Viksfjorden - et vidunderlig sted!

Morgenen etter var det fint vær og vind, så vi lettet anker og seilte til Risør. Det var makseilas! To pilsnere i en snor ... dessverre også den siste makelige seilasen på denne delen av turen. Man får nyte livet mens man kan!

DSCN3343.JPG  Helena slapper av på turen til Risør.

Allerede samme ettermiddag ankret vi på Risør havn etter å ha varslet Jeppe om vår ankomst. Vi ble møtt av Bjørn, som senere kom ut til oss med hvalerskøyta "Fri" tilhørende Hroar Dege. Bjørn viste seg å være en skikkelig sjømann og seiler og la til longside "Marie" så lett og elegant at det var en fryd for øyet (og for skutesida). Så er han da også styrmann på "Radich" ...

Vi lå i Risør i to døgn; gikk tur, handlet, fikk besøk av Jeppe og hygget oss i salongen. En morgen satte vi seil og seilte ut til Lyngør. Gjennom Lyngørsundet måtte vi krysse i løy vind. Det gikk fint, men ikke upåaktet hen: Mange beundrere fulgte oss fra bryggene, ropte godord og komplimenter til oss og vår gamle dame.

Vi ankret i Lyngørhavnen og besøkte Brodersens seilloft med nok en anmodning om å sende oss de vesentligste data vedr. "Maries" seil. Siden har vi intet hørt fra den kanten - takk for hjelpen, ja! Spørs nok om ikke Lee eller TEG får neste jobb for "Marie"?

Dagen derpå malte jeg jollas turkise og røde flater med tokomponent plastikkmaling så den skulle harmonere noe bedre med ekvipasjen for øvrig. Deretter lettet vi anker og seilte videre sørover på innsiden av Lyngør. Planen var å nå Arendal, eller - helst - Merdø, men der tok vi feil. Vi ble snart møtt av en kuling "midt i ...", så da været for øvrig var topp, gikk vi innunder Askerøen og ankret i en lun vik med liner i land. Resten av dagen ble brukt til bading, blåskjellsanking og en bedre blåskjellmiddag i cockpiten. I flg. blåskjelltelefonen var de "bare litt giftige" og kunne inntas "i moderate mengder" hva nå det skulle bety ...

DSCN3358(1).JPG  Ved Askerøen med liner i land.

Blåskjellene kan ikke ha vært særlig giftige, for vi våknet da faktisk dagen etter, og i fin form begge to. Imidlertid var været så til de grader utrivelig, at vi valgte å bli i salongen og lese mens det "regnet spiker" utenfor. Dekket var heldigvis heeelt tett, så vi hadde det utmerket, tørt og godt, men jolla holdt på å synke av alt regnet, stakkars. Helena oppdaget det heldigvis i tide og øste den tom før den gikk ned til hummeren. Etter gårsdagens suksess med blåskjellene bestemte vi oss for enda en hvitvin-og-blåskjellmiddag, men denne gang - av forståelige grunner - i salongen.

DSCN3355.JPG  Klar for blåskjellmiddag!

Morgenen etter så det noe lysere ut; fint vær i og for seg, men da det fortsatt var motvind bestemte vi oss likevel for å vende baugen nordover igjen. Blant annet hadde jeg noen vage planer om å besøke min gamle venn Atle Bjørnstad i Langangen. Til å begynne med var vinden "noget brystsvag og hypokonder", og da det i tillegg sto en ordentlig rullesjø utpå, fikk vi en nokså ubehagelig seilas nordover. Det rullet og slo så det var en gru. Etter hvert frisket det imidlertid til de grader, så vi dundret inn i Jomfrulandsrenna og var glade for å være i smulere farvann igjen. Utpå ettermiddagen ankret vi utenfor hytta vår i Rognsfjorden, etter en helt fabelaktig flott seilas gjennom Tonerleia.

Dagen derpå var ikke mye å skryte av. Regn og løy vind - igjen. Det gjorde ikke noe, for vi spaserte en tur til Langesund og handlet. 

Båten lå bra i Rognsfjorden, men rullet litt i den svake dønningen som nådde inn bak skjærene. Dette ble vi såpass leie av at vi dagen etter bestemte oss for å gjøre et forsøk på å komme oss inn i skjærgården innenfor Langesund. Det ble med forsøket: da vi var midt mellom Langesundstangen og Skjæreg, løyet det helt; så der lå vi. Jeg forsøkte å slepe litt med jolla, men ga opp. For en flau vind satte vi kursen sør- og vestover igjen, mot Åbyfjorden. Deretter fikk vi frisk motvind, så vi bestemte oss for å prøve igjen. Så kom regnet. Deretter kom vinden - motvind igjen. "Rain before wind ...", tenkte jeg, så vi satte nok en gang kursen mot Åbyfjorden. Der ankret vi i en nydelig liten vik, godt beskyttet mot hva som måtte komme. Og det kom! Et skrekkelig uvær som varte hele natten. Det tordnet og lynte og vi hørte vinden rive og slite i riggen, høyt der oppe. Vi lå imidlertid på flatt vann, i den reneste andedam, og kunne sove trygt og godt hele natten i gjennom. Min erfaring hittil er at de gamle ankertegnene i sjøkartene virkelig er til å stole på!

Etter denne - for andre - redselsnatt, opprant dagen med blå himmel og mye vind. Vi tok tre rev i storseilet og ett i fokka, og dundret over Rognsfjorden i god fart. Grov sjø og skrekkblandet fryd! - for en sjøbåt "Marie" er! Vi passet godt på ikke å jibbe i utide der vi rundet Langesundstangen og satte inn sundet mellom Arøen og Geiterøen, like inn til Langangen.

Det ble et hjertelig gjensyn med Atle Bjørnstad, Trude og deres raskt voksende familie av skjønne og ikke minst veloppdragne barn.

Dagen etter satte vi igjen våre "tre-rev-og-ett-i-fokka" og hardværsklyver, og krysset i kuling og fint vær på helt flatt vann utover mot Helgeroa. Jeg hadde aldri ligget der før, men det viste seg å være en meget behagelig overraskelse. Så mange gamle, fine og velbevarte hus er det sjelden jeg har sett på ett brett. Trivelig miljø og hyggelige, blide mennesker overalt. Vi handlet og fikk oss en velfortjent bedre middag med bl.a musserende vin og særdeles velsmakende, innfødte jordbær fra Brunlanes. Nam!

DSCN3363.JPG  Musserende vin og nyplukkede jordbær fra Brunlanes.

Etter en rolig natt bar det videre nordøstover; men våre tre rev måtte vi snart slippe ut. Faktisk var det bare så vidt vi avanserte forbi Rakkeboene pga. av kraftig motstrøm. Etter hvert gikk det bedre, og ved Sydostgrunnen måtte vi ta ned toppseilet. Det sto en salig sjø utpå, så til tross for at det bare blåste en frisk bris, rullet det noe alvorlig forbi lille Færder og over fjorden. Vi var imidlertid mest bekymret for jolla, som truet med å surfe forbi oss, legge seg på tvers, og gå rett ned eller slite av tauet. Knuts taukveil-triks hjalp ikke nok, så Helena måtte sitte med lina i hånden og ta opp slakken som best hun kunne. Da bestemte vi oss for å kjøpe strikk! Mer om dette senere. I alle fall kom både jolla og vi velberget hjem til Hvaler og la til i bøya på første forsøk. Hurra!

DSCN3366.JPG  Forbi lille Færder i frisk bris, men en pokkers rullesjø.

 

Et lite interludium: Bunkring i Strömstad

Da de siste to uker hadde tæret en del på våre forsyninger, så vi oss nødt til å forberede turen langs svenskekysten med en liten handletur til Stömstad. Det burde egentlig ikke akkurat være "noe å skrive hjem om", men det ble det faktisk! En artig og interessant opplevelse som leserne etter min mening absolutt bør få del i:

Det begynte med den sedvanlige kryssen ut Singlefjorden og Sækken, deretter innenfor Långön og inn til Strømstad. Etter endt handling (se bildet) i lett sipregn, satte vi seil og lettet anker. 

dscn3367.jpg  Resultatet av bunkringen - vår 16' jolle er god å ha noen ganger.

Været så mildt sagt utrygt ut, så til tross for løy vind ville jeg ikke sette toppseil, men satset på fullt storseil, fokk og mellomklyver i tilfelle byger. Det virket litt latterlig akkurat da, men det skulle senere vise seg å være en klok forhåndsregel. Vi krysset utover og inn i sundet bak Långön; det ble dårligere og dårligere stelt med vinden, så det var så vidt vi fikk krysset oss mellom de to flytestakene som står akkurat på det trangeste stedet i sundet. Så ble det helt, helt stille. Himmelen var svart. Utgjort, tenkte jeg. Og ganske riktig: Plutselig, der vi lå og duppet like forbi stakene, kom et vanvittig kulingkast midt i mot. Før vi visste ordet av det lå vi med rekka godt under vann mens sjøen føk som aske rundt oss. Det var trangt på alle kanter, men jeg hadde finlest kartet og visste at det var en mulighet bak holmen innenfor stakene. Jeg vrælte til Helena at hun måtte få gitt opp halsen på storseilet og satt lensetaklet på babord side. Hun lystret heldigvis lynraskt og vi dundret av gårde innover bak holmen igjen. Og jolla, stakkars, den hadde ikke skjønt at vi hadde snudd, så den lå fortsatt med hekken samme vei, dvs den nå gale veien, altså forover. Dertil lå den på le side, og ble presset nedover og til siden av "Marie". Jolletauet sto som en pianostreng - forover! Det hadde jeg aldri sett før. Det var nokså komisk, men jeg hadde ikke helt tid og anledning til å glede meg over den komedien akkurat da. Et kraftig røsk i tauet, og så kom jolla på bedre tanker og hang igjen som et slips bak oss, som snille joller bør. Nå gjaldt det å styre godt og tenke raskt for å holde "Marie" klar av granitten. Jeg hadde straks planen klar, men så; kan du tenke deg: vinden snudde - igjen! Rett i fleisen fikk vi nå det samme voldsomme vindkastet, bare fra motsatt retning. Tilbake igjen, altså! "Er det mulig?" tenkte jeg. Da ringer mobiltelefonen, så klart. Det var mor - hvem ellers? Jeg brølte bare "Ringer senere, er litt opptatt, ha det!!!"

Men så, plutselig, heeeelt stille igjen. Da lå vi faktisk og duppet på omtrent samme sted som før det første vindkastet. Latterlig! Frem og tilbake er like langt, sies det, men jeg vet ikke, jeg. Kanskje er det rett og slett dobbelt så langt? Hele affæren hadde forresten ikke vart mer en høyst ett minutt til sammen; men en spennende og lærerik opplevelse var det!

Vi var ganske matte der vi slapp ned halsen på storseilet, åpnet en bokkøl, ringte til mor og fortsatte på vår langsomme ferd bortover sundet i vindstilla. Vinden så nå ut til å ville legge seg for godt den dagen; dessuten hadde vi absolutt fått nok fart og spenning for en god stund, så vi dels rodde, dels seilte det lille stykket bort til Säläter og ankret i den lune vika der. Da tittet faktisk solen fram igjen og malte med rødt og gull overalt rundt oss. For en ettermiddag! Fra den ene ytterlighet til den andre, tenkte vi, der vi slappet av med en Gin Tonic i cockpiten, spiste en bedre middag og gikk til ro.

DSCN3395.JPG  Granitten smykkes og solen gyller - å, hvor det er vakkert!

DSCN3398.JPG  Morgenen etter - sol og fin vind.

Neste morgen var været helt storartet (se bildet over), så vi spiste lang, deilig forkost og tok en tur i land før vi lettet anker. Lenger enn ut av sundet kom vi imidlertid ikke; da måtte vi ta toppseilet, samt ett rev. Det var kanskje ett for lite, for vinden fortsatte å friske; men på rom slør gikk det jo strykende likevel. Vi seilte inn Herfølrenna mens fråden sto om baugen. Maks 5 knop, sto det på et skilt. For en gangs skyld så det faktisk ut til at vi måtte skrubbe litt, så vi ga opp halsen og totthalte storseilet - og enda gikk det fort nok. Folk glante på oss, og skjærgårdsjeep'ene formelig spratt unna der vi med tunga meget rett i munnen snirklet oss gjennom den trange renna - i fem knop og vel så det. Vel ute av renna tok vi til fornuften og revet ned til hele tre rev, samt ett i fokka. Det var mer passelig. Så seilte vi inn til Skjærhalden hvor vi ankret og forhalte til kai. Der var det nemlig "trebåtfestival" og stor stas, så vi ble over der til dagen etter.

I Skjærhalden lå vi forresten longside en 70 fots-mahognybåt, "Sirius of Art", Henning Aall. Han viste seg å være en meget hyggelig kar. Da morgenen opprant med siperegn og løy vind, og Henning m. følge hadde lyst til å besøke Kystmuseet, tok vi i mot hans tilbud om slep hjem med takk.

DSCN3403.JPG  På slep etter "Sirius of Art".

Været letnet utover dagen, så vi fikk en fin slepetur og en meget hyggelig ettermiddag på museet i trivelig lag. 

 

 

 

Andre tur:  Hvaler - Koster - Larkollen - Koster - Smögen - Lysekil - Henån - Svanesund - Koön/Marstrand - Grötö/Grundsund - Gulskär/Havstensund - Hvaler

Etter to ukers "hvile" på jobben, var det endelig klart for sommerens andre tur, nemlig hele tre uker langs svenskekysten. De første dagene skulle vi ha med oss Helenas foreldre Tanja og Anders, samt to av deres venner, Kent og Inger.

Etter en omstendelig handle- og ombordstigningsaffære var vi omsider alle sammen vel ombord i "Marie" og vi satte seil og kastet loss. Pga. av sydlig vind tok vi det nordre løpet ut, over Singlefjorden og utover Sekken. Til å begynne med hadde vi full duk med og toppseil og stor klyver, men etter hvert måtte vi ta ned toppseilet og senere også ett rev. Været var helt førsteklasses, noe som var ekstra kjærkomment fordi vi hadde med oss gjester på turen.

DSCN3482.JPG Nye eventyr i sikte - fin slør over Singlefjorden.

Vi hadde tenkt oss til Koster, så vi la kursen innenfor Nord Hällsö og over Kosterfjorden. Innunder Koster ankret vi mellom "Vema III" og "Svanen", tok en ankerdram og laget en bedre middag med rødvin. Deretter ble det tur i land og nok en dram i salongen før vi tørnet inn og snorksov - i alle fall noen av oss - til dagen etter.

DSCN3484.JPG  Fra Nordkoster - "Vema III", "Marie" og "Svanen".   

 DSCN3500.JPG  Aftenstemning.     DSCN3503(9).JPG  Tårnet.    DSCN3510.JPG  Frokost i cockpiten.

DSCN3516.JPG  "Marie" i godt selskap.    DSCN3519.JPG  Reklame for K.N.S.? - "Marie" og hekken på "Vema III".

Etter frokost og diverse nødvendige ærender i land satte vi seil og lettet anker for Hvaler. Vi gikk rett nordover og innenfor Tisler og Akerøya og avleverte våre gjester på brygga i Kjelvika på Spjærøy. 

DSCN3521(6).JPG  For en strykende bør tilbake til Hvaler.

Etter at våre gjester var vel i land fortsatte Helena og jeg alene til Larkollen, hvor vi hadde planer om å besøke etterkommerne etter Anthon B. E. Nilsen (Elias Kræmmer) og Gunnar Holst; disse to har begge hatt "Marie" i en årrekke, og ved siden av Emil Mørch i Fredrikstad, er vel Gunnar Holst den som har hatt "Marie" lengst, nemlig fra 1922 - 1942. Vi var derfor meget forventningsfulle mht. hva dette besøket skulle avstedkomme. Spesielt håpet vi å kunne fylle en del hull i båtens lange og spennende historie.

Vi ankom Skjæløy litt nord for Engelsviken i kveldingen og ble hjertelig mottatt av representanter for familien. Gunnar Holsts datter, Else Grete Finne, og hennes mann vartet opp med kaker og godt drikke, og vi hadde en meget hyggelig prat om forgangne tider og la opp en plan for morgendagen. Else hadde selvsagt lyst til å komme om bord i "Marie" igjen, etter ca. 70 år. Kanskje er hun den eneste nålevende som faktisk har seilt "Marie" sammen med Gunnar Holst i båtens glansdager. Ekstra moro for oss var det å få låne den originale loggboken fra Gunnar Holsts tid: Den er smekkfull av bilder, beretninger fra seilturene og endel verdifulle historiske opplysninger. Og som om ikke dette var nok, fikk vi også høytidelig overrakt den siste eksisterende tallerkenen fra "Maries" originale porselensservise fra den gang båten var ny. En meget vakker - om enn noe slitt - tallerken med "Marie" i gullbokstaver langs kanten. Hurra! Den skal vi kopiere så "Marie" igjen kan få et propert servise, som seg hør og bør.

DSCN3528.JPG  "Marie" til ankers ved Stangerholmen, med gamle båthuset i bakgrunnen - akkurat her har "Marie" ligget mange, mange ganger før!

Dagen etter var det det deiligste vær, så vi satte selvsagt stor flagging og pyntet "Marie" med litt ny maling på fribordet. Else Grete og flere medlemmer av familien kom om bord og fikk en omvisning. Else husket litt fra den tiden hun var med sin far, og fortalte om detaljer hun husket fra seilturene og interiøret i 30-årene. Det var kanskje ikke så mye, men likevel svært verdifullt for oss.

DSCN3527.JPG  Else Grethe Finne f. Holst nok en gang om bord i "Marie" - det er nærmere 70 år siden sist!

Deretter var det "barnetime" for de voksne på "Makalaus" i salig Gunnar Holsts ånd. "Makalaus" er forresten den hytta Gunnar bygget etter at han tilfeldigvis - takket være "Marie" - hadde oppdaget hvilken makeløs havn stedet hadde å by på, samt de vakre omgivelsene og utsikten fra Stangerholmen - som han like godt kjøpte til seg og sin familie. Ja, det var den gang ...

"Barnetimen" ble avviklet med deilig hvitvin, laks og ost, og vi hadde det riktig trivelig sammen med den tallrike og hyggelige familien. Virkelig fine og hjertevarme mennesker alle sammen! Det er ikke så ofte man treffer så mange fine mennesker på ett brett i våre dager, så vi satte umåtelig stor pris både på å bli tatt så godt i mot og få muligheten til å bli bedre kjent med denne familien. Toppen på kransekaken var da vi høytidelig fikk overrakt Elias Kræmmers gamle vaker til motorbåten "Knuppen"! Jeg var virkelig rørt, for det var en tilsvarende vimpel Gunnar Holst hadde ført i toppen på "Marie", og faktisk litt av et klenodium i seg selv. Jeg var så dristig å spørre om vi kunne få tillatelse til å lage en kopi og bruke den som "Maries" nye vaker, noe familien ga sin hjertelige og enstemmige tilslutning til. Hurra igjen!

DSCN3533.JPG  "Marie" sett fra "Makalaus'" brygge. Skjæløy i bakgrunnen.

Etter en så minnerik dag var vi helt utkjørte, så vi trakk oss tilbake til vårt stolte fartøy for å fordøye inntrykkene og glede oss sammen over det vi hadde opplevd. Særlig loggboken ble gjenstand for undersøkelser langt ut i de små timer. Utpå kvelden fikk vi også besøk av en annen båt som visstnok var bygget på "Maries" tegninger. Vi synes kanskje ikke likheten var helt slående, men en fin båt var det jo i og for seg. Det mest imponerende var at skipperen faktisk hadde bygget båten selv - ikke dårlig!

DSCN3539.JPG  Båten som er bygget etter "Maries" tegninger.

Dagen derpå tok vi jolla inn til Engelsviken og handlet, før vi tok et vemodig, men meget hjertelig farvel med våre nye venner på Stangerholmen. For oss var dette definitivt sommerens største opplevelse og et minne vi kommer til å leve på i lange tider framover. Etter Else Grethes ønske tok vi selvsagt en sving utover fjorden og passerte "Elsero", "Makalaus" og de andre eiendommene mens vi hilste med flagget. Vi får håpe "Marie" tok seg godt ut der vi for fulle seil gikk over stag og satte kursen sørover i fin medvind. Det gikk jevnt og pent nedover, og for første gang forsøkte jeg å spri spinnakeren "den gale veien". Det var artig og dro godt i skjøtet. Jeg vet ikke om dette egentlig er noe mer effektivt, men det gjør det mulig å føre spridd spinnaker når vinden er mer tvers, samtidig som spinnakerbommen kommer lavere og dermed ikke har så lett for å løfte seg. Flott var det i alle fall; akkurat som på bilder fra gamle dager. 

DSCN3544(9).JPG  Spridd spinnaker - det er mye seil!   DSCN3545.JPG

Med så mye seil (ca. 150 kvm) skal det ikke mye vind til før vi fyker av gårde; men man skal også være svært så kvikk med å få duken ned når det frisker på. Etter hvert måtte vi ta ned både toppseil og spinnaker, men nådde likevel fint Nord-Koster i kveldingen og ankret stille opp omtrent samme sted vi hadde ligget noen dager tidligere. Da ble det feiring i salongen med erter, kjøtt og flesk og øl og dram. Det var nå nøyaktig ett år siden vi overtok "Marie" i Risør, så vi syntes det var grunn god nok til en fest.

Dagen etter var ikke været noe særlig, så vi handlet og gikk en tur rundt på Nord-Koster. Kvelden gikk med til å lese i den gamle loggboken.

Etter en god natts søvn gikk vi seil med fin vestlig bris og strøk av gårde sørover mens vi spiste en enkel frokost ved roret. Været letnet mer og mer, så vi hadde en fin seilas gjennom Havstensund - det er jo trangt, så det var litt skummelt, men det gikk fint. Senere på dagen kappseilte vi med både den ene og den andre, særlig en tysker var nokså forundret over at han ikke greide å seile fra "Marie" med sin moderne skarpseiler. Vi moret oss selvsagt over dette. Spinnakeren gjør virkelig god nytte for seg, også når den er satt som "vanlig" klyver. På ikke alt for skarp bidevind går det fint. Fin seilas innaskjærs, men etter hvert mer sydlig vind slik at vi måtte krysse det siste strekket fra Skägga varde til Smögen. Ved smøgen ankret vi ved Hampholmarna, en fin liten havn. Dessverre var det fullt av "hallikprammer" langs land, så grillstanken minnet oss påfallende om Vestre Gravlunds krematorium, eller liknende omgivelser. For øvrig var været nydelig og kvelden meget vakker.

 

DSCN3546.JPG   En fornøyd Morten på ferie.      DSCN3547.JPG  Helena koser seg ved roret.    DSCN3551.JPG  Fra Hampholmarna utenfor Smögen.

Dagen etter gikk med til rundur i Smögen hvor vi nesten måtte bruke skohorn for å få jolla inn til en brygge. Vi spiste is og ringte hjem, og Morten fant på å leie dykkerutstyr. Tanken var å oppfriske gamle kunster og samtidig få skrapt "Marie" under. Som tenkt, så gjort. Og det viste seg å være like bra, for under skrapingen viste det seg at det aktre stykket av stråkjølen var heeelt løst og satt fast kun på oppdriften! En tung hammer og et par skipsspiker fikset dette. Fin kveld etter en nokså anstrengende jobb!

I løpet av natten hadde det blåst opp til sterk kuling med liten storm i kastene, så under frokosten kunne vi gjennom vinduene i dekkshuset betrakte våre "havnekamerater" drive akterover, én etter én. De fleste av dem hadde ikke en gang stått opp, så de fikk seg vel en overraskelse når de våknet. Vi lurte litt på å ta jolla over for å vekke dem, men det var jo egentlig ingen fare på ferde, så vi lot det være; de drev jo bare videre ut på fjorden. Dessuten koste vi oss jo ordentlig i salongen, med varme rundstykker og ferskpresset appelsinsaft. Det nye "ankeret til Jeppe", et 25 kilos Delta-anker, bestod prøven med glans!

Etter å ha lagt ut et ekstra anker - for alle tilfeller skyld - tok vi jolla inn til Kungshavn og handlet, leverte dykkerutstyret i Smögen og returnerte til båten. Det var jo ikke akkurat vær for ferieseilas, så vi ble i havn den dagen. Utpå ettermiddagen hadde vi en koselig prat med en ensom seiler i en Blekinge-eke, Ronny fra Nøtterøy. Det er deilig å treffe slike folk. Vi tok en øl sammen i "Maries" cockpit og viste ham rundt.

Dagen derpå var været strålende, med frisk bris fra SV, så vi satte seil med tre rev og ett i fokka. Skipperen hadde riktignok "en dårlig magefølelse", men lot det stå til - det hele ble avskrevet som ren innbilning. Det var det imidlertid ikke! Da vi kom ut av havna blåste det overmåte friskt, og da vi kom utpå var sjøen temmelig grov. Vi burde hatt klossrevede seil og hardværsklyver! Det er forresten første gang vi har hatt såpass mye vind med "Marie" - det må ha vært omtrent sterk kuling. Moralen er: stol på din intuisjon! Men det gikk heldigvis helt fint. Etter en kort, men hektisk slør ankret vi i le i Lysekil, nesten helt inne ved bryggene vis a vis lystbåthavnen. Der lå vi fint. Det ble longdrink i cockpiten og en liten bryggesleng før vi laget middag og tørnet inn.

Morgenen opprant med regn, regn og atter regn. Det passet fint; vi tok en handletur i byen og hygget oss som best vi kunne. Stort mer er det ikke å fortelle om den dagen.

DSCN3552.JPG  "Seeing Lysekil "in the rain".

Utpå ettermiddagen neste dag var været flott og vinden mer makelig. Etter å ha brukt morgenen til en del tekniske utbedringer om bord gikk vi seil med to-revet storseil. Rent bortsett fra at Helena uheldigvis greide å jibbe uforvarende med satt lensetakkel på vei ut fra Lysekil, så forløp seilasen over fjorden uten synderlig dramatikk. Vi valgte den indre leia, forbi Bassholmen, som fører gjennom Malöströmmen og ut på innsiden av Orust. Det ble en meget(!) interessant seilas, trangt og kronglete som det var der. Men vi hadde finlest kartet og beregnet vinden, så vi hadde gode forhåpninger om at alt skulle gå bra. Det gjorde det også, så etter et meget hyggelig besøk i Föreningen Allmogabåtars flotte samlinger på Bassholmen fortsatte vi det siste stykket østover gjennom strømmene ut i mer åpent fjordlandskap. Fabelaktig seilas!

Vel ute av den trange leia slapp vi ut alle rev og satte toppseil og spinnaker og lenset nordover mens vinden langsomt løyet av. Det var et fantastisk vakkert landskap og nesten ikke en båt å se noen steder. Tvers av Henån så vinden ut til å legge seg for godt, så vi ankret i en lun vik på sørvestsiden av fjorden. Kvelden var stille og vakker, og etter en bedre middag tørnet vi inn.

Neste morgen var vinden heller frisk, så vi valgte to rev og mellomklyver. Det var ikke for lite. Vi seilte "rotta" av nok en tysker, og måtte etter hvert bytte til vår minste klyver. Det ble en lang og slitsom dag med uavlatelig kryssing sørover i motstrøm og et kjedelig bøyevær. Ved Svanesund ble motstrømmen nesten utålelig, og vi måtte opp med mer duk. Etter mye kryssing - i selskap av en travel (men heldigvis svært hensynsfull!) ferje som gikk ustanselig fram og tilbake - kom vi oss endelig gjennom det trangeste stedet. Dessverre for oss ble vi møtt av en hel liten kuling i det vi stakk nesa ut i mer åpent farvann; så da mistet vi lysten totalt og stakk inn i en lun vik rett ved siden av, på vestsiden. Der blåste det bare helt lette vindpust - og fra stikk motsatt retning.

Vi gikk en tur i land og plukket blåbær og så på vær og vind. Humøret var ikke helt på topp, så det ble ikke den store hyggen den kvelden. Vi tørnet inn og satset på bedre forhold neste dag; og det ble det!

DSCN3556.JPG  "Marie" - sett fra blåbærskauen!

Deilig, varm sommervind og strålende sol møtte oss da vi stakk hodet opp av luka. Vi morgenbadet og koste oss med god frokost, satte fulle seil, lettet anker og freste sørover for en skarp bidevind fra sørvest. Etter å ha tatt ned toppseilet og passert broa, la vi bi og tok inn ett rev. Det var passelig, så vi fikk en strålende kryss nedover mot Marstrand.

DSCN3563.JPG  Frisk kryss på innsiden av Tjörn nedover mot Marstrand.

Utpå ettermiddagen spaknet vinden, så vi satte full duk og kom oss ut til Koön like ved Marstrand. Vi hadde planer om å greie Marstrands havn, men det så etter hvert nokså dårlig ut. For å unngå kjedeligheter fant vi oss heller en flott vik med leirbunn innenfor skjæret "Brödrerna" på Koöns nordvestre side. Der var det fint.

Neste dag ble brukt til jolletur med handling og sightseeing i Marstrand. Uten å vite om det nærmet vi oss nå et av turens store høydepunkter. Det begynte med at vi traff Gunn med "Sandefjord" og hadde en hyggelig prat med henne og hennes mannskap. De hadde nettopp kommet om bord og var på tur sørover. Deretter dro vi opp til Carlstens festning for å ta den litt nærmere i øyesyn. Heldige som vi var, dumpet vi nå rett oppi et artig skuespill hvor festningens historie ble presentert for publikum, med mange morsomme og dramatiske innslag: Det var kanoner og kruttrøyk, skjøger, soldater, bøddel, offiserer, tukthusfanger osv - alle i flotte kostymer. Hele opplegget var glimrende arrangert og iscenesatt. Dette kan varmt anbefales for alle som har tenkt seg til Marstrand. Turistkontoret der vet sikkert når dette blir arrangert neste år.

DSCN3564.JPG  Marstrand (fra postkort).

Etter denne morsomme opplevelsen handlet vi og returnerte. Middagen arrangerte vi som piknik i strandkanten i den deilige kveldssolen.

Dagen etter satte vi igjen seil i nydelig vær og fin sørvest. Fulle seil og etter hvert spridd spinnaker. Vi gikk den indre leia gjennom mange smale og koselige sund, helt opp til og med Gullholmen. Utover dagen hadde imidlertid vinden bare løyet mer og mer, så det var til slutt ikke mange andre enn oss som seilte; men de som gjorde det, seilte vi forbi, tro det eller ei. På lens er nemlig "Marie" ikke lett å seile fra. Nesten ute av Gullholmsundet ble vinden helt umulig og vi måtte hjelpe til med jolla. Etter nok et forsøk på å seile kapitulerte vi fullstendig og slepte "Marie" inn til en nydelig havn på innsiden av Grötö, tvers overfor Grundsund. Her hadde vi en utmerket aften med bading, tur på øya, hvor det var noen fine bronsealderrøyser, Gin Tonic i cockpiten, avocadopasta med masse hvitløk, sorte oliven og cashewnøtter, samt en deilig og kjølig gewürztraminer til. Bedre kan man neppe ha det. Lykkelige og solbrente tørnet vi inn etter nok en deilig dag.

DSCN3565.JPG  "Marie" ved Grötö. Grundsund i bakgrunnen.     DSCN3567.JPG  "Elg" i solnedgang ...     DSCN3568.JPG   Helena i solnedgang.

Etter den nå vanlige rutinen med morgenbad, oppvask, deilig frokost i cockpiten, kaffe og dagens sjøkart, dro vi inn til Grundsund og handlet fordi det ikke var noe vind i det hele tatt. Grundsund er forresten et veldig koselig sted; jeg har sjelden sett så mange velbevarte hus på ett brett. 

DSCN3570.JPG   Typisk frokostbilde: Nybadet, omgitt av deilig frokost, oppvask til tørk, og ivrig opptatt med dagens sjøkart.

Da vi kom tilbake var det blitt en fin, liten bris og vi strakte seil med kurs nordover. Det gikk litt smått, men etter en lang dags kryssing fikk vi en fin ettermiddagsbris fra vest som vi utnyttet maksimalt. Kl. 23 var vi kommet helt opp til Gulskär-rännan utenfor Havstensund. Der ankret vi for natten.

DSCN3571.JPG  Herlig makseilas nordover i aftensolen.

Turens siste dag opprant med skapelig vær og frisk østlig vind. Med ett rev i storseilet dundret vi nordover mellom skjærene og ut på Kosterfjorden, men vinden ble for sterk; vi måtte legge bi for å ta ett rev til. Da gikk det finfint nordover til Lauer og innover "Løpær'n", sundet mellom Kirkøy og Asmaløy. Mot slutten av sundet ble det verre, da var motstrømmen "rene ælva", så vi måtte slå oss fram etter beste evne. Det gikk med et skrik, og snart kunne vi runde Ingerholmen, Aspeholmen og Hvalstein, og var hjemme igjen. For en deilig tur!

 

Noen tanker etter turen:

Gang på gang slår det oss hvilken deilig seilbåt "Marie" faktisk er. Den perfekte turbåt, synes vi. At hun er litt trang forut, får ikke hjelpe; skulle hun vært større, ville det nok blitt vel mye båt å håndtere for to personer, bare for seil. Slik hun nå er, så er hun rask, trygg, sjødyktig, komfortabel og meget vakker. Gaffelriggen gjør at hun er lett å manøvrere inn og ut av havner og til og fra ankers. Det eneste vi nok kunne ønske oss er at hun fortsatt hadde vært like sterk som da hun var ny - men det blir hun vel neppe mer. Vi skal imidlertid gjøre det vi kan for å forsterke henne slik hun er; og foreløpig kan det heldigvis skje uten den evinnelige utskiftingen som de fleste veteranbåter er blitt utsatt for. Særlig for oss er dette et vesentlig forhold å ta hensyn til, for "Marie" er antakelig den av Colin Archers lystbåter som pr. dags dato har mest av sitt originale materiale intakt. Hvordan det vil bli i fremtiden kan vi jo ikke vite, men det får vi ta stilling når den tid kommer - i samråd med Riksantikvaren.